o-WORKING-MOM-facebook

Tøffeste dama i Østfold

Dette er ikke fortellingen om Pippi, men fortellingen om sårbarhet, fordommer og kjønnsrollemønster. Og beskrivelsen av onsdagsfølelsen.

Tøffeste dama i Østfold
Farmora mi ble født 12 år før kvinner fikk stemmerett i Norge, og det gjaldt ikke alle kvinner heller. Farmora mi var den tøffeste dama i Østfold, men selv mente hun at hun var ingenting. Hun fødte tre barn før krigen, var utdannet lærer og arbeidet på «idiotskolen», for alle de barna som ingen aksepterte, og som jeg registrerer ikke er så akseptert i dag heller. Hun var organist i Hobøl kirke også. Og hun var alene med barna deler av krigen da farfar var på Grini.

Over 70 år etter det sitter jeg som mor til to, med full jobb, vaskemaskin, «Godt Levert», telefon, bil, fast inntekt og forsikringer, innlagt vann og nyhetene levert på døra. Og ikke minst sitter jeg her i takknemlighet til mine formødre som gikk i tog på 60-tallet, og i takknemlighet til de som har orket å stå opp og frem for alle rettigheter jeg tar som en selvfølge. Jeg tror ikke farmora mi gikk så mye i tog. Men jeg tror hun holdt verdiene for verden i hjertet sitt, i hendene sine, i møte med hvert enkelt barn som trengte å bli sett som den de var, og ikke som noen feil eller en diagnose. Det er også et slags tog som handler om det samme. For noe har skjedd av gode ting på veien, fordi noen har gått foran. Og noe har ramlet ned på bakken og gått i tusen knas.

Alle vet best
Jeg fikk mitt første barn og gikk tilbake til jobb seks uker etter fødselen. De eldre damene så på meg og sa at,» ja, det måtte de også», og «det fantes da ingen pappaperm», så jeg forsto raskt at det ikke var noen medaljer for denne bragden. Jeg hadde da slett ikke bedt om de medaljene heller. Så kom de yngre kvinnene og fortalte at barnet mitt ikke opplevde den nærheten til moren sin som de trengte i småbarnsperioden, så det kom til å vokse opp å bli dysfunksjonell på et eller annet vis. Så kom helsesøster og fortalte at siden jeg ikke klarte å amme kom det til å få store konsekvenser for barnet mitt senere i livet. Så skrev media en hel del om hvor skadet barnet blir av å begynne i barnehage før en viss alder. Så lenge det var flere gode voksne rundt barna mine klarte jeg å se med distanse og ironi på alt dette. Nå, flere år senere, klarer jeg ofte det samme, se med skråblikk på den flate magen til fotballfrua tre dager etter fødselen, og å himle med øynene når råd for det meste ramler inn som krav til min egen vellykkethet, eller som lappetepper over min egen fasade.

De senere årene har jeg altså vært alene med disse fine barna mine. Og jeg vet at jeg er privilegert på så mange måter. Men noe kommer snikende inn i travle hverdager som ett spark i leggen, eller rett og slett som en følelse av å ha sin egen tilkortkommenhet og dårlige egenskaper på utstilling på torget. Jeg har rett og slett blitt kjent med min egen sårbarhet på en ny måte. (Nei, ikke «mammasårbarhet», «kjærlighettilbarnaminesårbarhet».)

Onsdagsfølelsen
Hver onsdag kommer vi for sent, minstemann og jeg, til fritidsaktiviteten. Hver onsdag møter jeg blikk fra foreldre og barn, og nesten hver onsdag møter jeg kommentarer om å komme fem minutter før. De første gangene svarte jeg forklarende at det var noen logistikkproblemer akkurat på onsdager. Jeg sluttet med det. For hver gang var svaret at «alle har sitt». Hadde det bare vært meg som fikk klage på forsentkomming, skulle jeg taklet det. Men hver onsdag ser jeg minstemann sitt bøyde hode. Minstemann får også med seg blikkene, kommentarene og stemningen. Og hver onsdag gruer vi oss til akkurat dette. På en måte har onsdagen blitt et bilde for meg av denne sårbarheten. For jeg vet hvorfor vi kommer for sent, jeg vet at det er en god grunn, jeg vet at ikke alle kan forstå alt, jeg vet også kanskje mer enn mange, at alle har sitt. Det er ikke snakk om å forsømme barna, eller omsorgssvikt. Alt dette vet jeg. Likevel kjenner jeg tårene i øyekroken, hver onsdag, sårbarheten i bare å være én, som jeg ikke vil at mine barn skal lide av, under noen omstendigheter. Og så tar jeg meg i å se med misunnelig blikk mot foreldre som bytter på, barn som blir bragt og hentet av besteforeldre, tante og onkel. Jeg vil ikke dit, verken jeg eller sårbarheten, fordi jeg vet at det ikke er verdens undergang å komme fem minutter for sent hver onsdag.

Trassalderen
Jeg gjør opp for onsdagen. Jeg er på alle dugnader, bærer doruller rundt i nabolaget, baker kaker, flytter fotballmål, selger lodd, står i kiosk, arrangerer klassefester, sitter som klassekontakt, teller varer, står i gul vest og stenger for trafikken når barna går i tog, eller idrettsarrangementene krever omkjøringer, går på alle foreldremøtene, og leser alle e-postene om hvor og hvem og hvordan alt skal organiseres eller omorganiseres, og kjører, henter og bringer midt i jobbmøtene.

Jeg er kommet i trassalderen. I går bar jeg opp den nye komfyren alene, fra bilen og opp i andre etasje. For noen uker siden gjorde jeg det samme med tørketrommelen. Jeg har ikke superkrefter, er ikke spesielt trent, jeg er bare rett og slett kommet i trassalderen. Klart jeg kan spørre om hjelp, jeg vet det. Men etter hvert som hverdagene fletter seg inni hverandre kjenner jeg onsdagsfølelsen snike seg inn. Sårbarheten som jeg ikke har så lyst til å dele med noen, men som jeg jo med dette deler friskt, og onsdagsfølelsen gir meg superkrefter til å bære komfyren helt opp til andre etasje.

Trassalderen er i grunnen en grei drivkraft. Den gjør at jeg får gjort mye. Den gjør at jeg sier ja litt oftere enn jeg bør. Og det siste halvåret har den drevet meg inn i kommunestyret. Plutselig satt jeg der og blomstret. Og folk rundt himler med øynene, med rette kanskje. For med full jobb og barn som trenger sitt er kanskje ikke det den beste ideen jeg har hatt på lenge. Og også der har kommentarene vært talende for onsdagsfølelsen. «Jeg syns ikke noe synd på deg, du har valgt det selv», er et eksempel på dem. Nei, det er ikke noe synd på meg, og jeg har valgt det selv. Jeg har valgt det av en grunn. Og jeg vil så absolutt ikke ha medlidenhet for det.

Verdiene
Barna mine trodde da de var mindre at 8.mars, 1.mai og 17.mai i grunnen var noe av det samme. I tog skulle vi. De vet forskjellen nå, og det skjer oftere at jeg går uten dem på de to første. Men jeg trakk dem for sikkerhets skyld med på Oslo Pride opptoget i år. Det er vel ikke noe poeng i seg selv å drive og gå i tog i tide og utide. Men det er en av de tingene jeg har tenkt de kanskje vil huske, om ikke annet med bena sine. At vi bærer rundt med verdiene våre, vi handler dem, vi bruker dem, vi lever dem. Vi gjør solidaritet, vi tenker fellesskap og vi handler det. Derfor har jeg også noen år både bak og foran meg i kommunestyret.

Jeg kan ikke vente til jeg får tid til å bry meg, tenker jeg. Så lenge jeg bryr meg, får jeg aldri tid. Og jeg tenker på farmora mi, den tøffeste dama i Østfold, og mange andre farmorer og mormorer. Mange kvinner som har båret verdier, med mange færre muligheter enn meg, og bragt oss hit vi er i dag. Gitt oss muligheter til å klare full jobb og barn og alt det andre vi vil og skal. Det er ikke mulighetene det er noe i veien med, det er de verdiene som sklir ut av hendene våre og knuser på bakken i jaget etter fasade og vellykkethet. Ja, det er svulstig sagt. Men jeg kjenner at det er sant. Jeg kjenner at det er sant hver gang vi ikke møter andre med forståelse og et ønske om at de skal få det til. Det er sant hver gang jeg leser innlegg om nok en ting vi mødre skal få til. Det er sant hver gang en møter et annet menneske med at «alle har sitt», underforstått «du bør klare det, du og».

Hvor langt har toget kommet?
Hvor langt har vi kommet siden farmora mi vokste opp på en gård i Østfold? Veldig langt vil jeg si, med et blikk på muligheter og samfunnsendringer. Men min påstand er at vi har et godt stykke igjen. For onsdagsfølelsen min tror jeg ikke er unik. Og jeg tror den henger sammen med noen holdninger og grunnverdier som handler om kvinnesyn. Likestillingen er ikke helt innarbeidet i verdier og holdninger. Her for en stund siden snakket jeg med en mannlig kollega som hadde vært litt i samme situasjon som meg, hvor han ofte var alene om å ta seg av sitt ene barn. Jeg sa til ham at han nok visste litt om hvordan jeg hadde det. Han kunne fortelle at han ikke var så sikker på det. Det begrunnet han med alle historiene om folk i bygda som stilte opp med både mat og barnevakt til stadighet, uten å bli spurt. Og at begrunnelsen for dette var at han var jo en «stakkars mann alene med et barn». Jeg betviler at han var noe mer hjelpeløs enn meg i den situasjonen. Jeg har også opplevd enkelttilfeller hvor folk bare har stilt opp, men ikke i nærheten av det min gode kollega kunne fortelle om. Hans fortelling ga meg noe å tenke over. Den var kanskje ikke så overraskende, men likevel kom den litt brått på. Likestilling er ikke likestilling i menneskers verdier og handlinger og aller minst tanker. Mannen er det synd på, mannen trenger hjelp når han er alenefar. Det er en beskrivelse jeg tror få alenefedre vil være komfortabel med. Og kvinnen, hva med henne? Alenemoren? Er det synd på henne? Skulle hun tatt andre valg? Burde hun ha gått ned i prosent i stillingen sin? Burde hun ha latt det være med å si ja til kommunestyret? Jeg kjenner onsdagsfølelsen kommer snikende her jeg sitter og skriver.

Flink pike
Jeg vil gå i tog til onsdagsfølelsen ikke finnes mer. Jeg nekter å tro at jeg er alene om den. Jeg nekter å tro at sårbarheten ved bare å være til og gjøre så godt en kan ikke er noe enhver forelder kan kjenne seg igjen i, uavhengig av om de er én eller to i hverdagen. De fleste med barn vet hva det betyr å måtte bruke søndagen på å vrenge bukser, putte håndklærne tilbake i skapet etter at de på mystisk vis har ramlet ut, plukke opp truser foran dusjen, plukke opp halvspiste epler fra gulvet og henge opp den jakken som du jammen meg hadde hengt opp tre ganger før bare samme dag. Det er ikke slitet i hverdagen som tærer mest. Det er holdningene vi fremdeles bærer med oss og forestillingen om at alle fasader er sanne. Onsdagsfølelsen kan komme ramlende over meg en helt vanlig fredag når jeg har vært så uheldig å åpne Fjesboka og stirrer på den ene lykkelige tacofamilien etter den andre, eller alle fem på fjelltur strålende fornøyd. Jeg vil slå et slag for mer sårbarhet, mer rot, mer sannhet og kaos også i de sosiale medier. Jeg tror det kan hjelpe oss videre til et rausere samfunn, snillere samfunn, og et mer likestilt samfunn. Jeg har ikke noe imot lykkelige familier på fredagskvelden, det kan til og med hende jeg er del av en selv. Men vi dyrker fasader og rollemodeller som ikke finnes, og stiller urimelige krav til de som kommer etter oss. «Flink pike syndromet» er blitt en del av vokabularet vårt. Jeg tror at hun er født av onsdagsfølelsen, av den sårbarheten vi ikke klarer å vise fordi vi tror vi må være på høyden med alt. Vi lar eksperter og rosabloggere få være veivisere i en verden som etter hvert blir helt nådeløs. Og jeg tror at de veiviserne er spesielt nådeløse mot kvinnene.

Superkvinne

Farmora mi var den tøffeste dama i Østfold, men selv mente hun at hun var ingenting. Hun skrøt aldri. Tvert imot. Hun var et slikt nøkternt menneske, som ikke snakket høyt om noen bragder. Jeg tror ikke hun hadde noe behov for det heller. Jeg tror hun tenkte at hun gjorde så godt hun kunne og levde i vei det hun klarte. Jeg tror hun levde godt uten eksperter og veivisere. Hun levde med de folka hun hadde fått utdelt der rundt seg, på godt og vondt. Jeg tror heller ikke at hun tenkte at hun var med på å drive verden videre, eller at hun arbeidet frem noen likestilling i verden. Men hun gjorde det, med verdiene, holdningene og livet sitt. Måten hun snakket om de menneskene som falt utenfor, alltid i forsvar for de svakeste, er en av mange grunner til at jeg våger å påstå dette. Hun opplevde aldri å måtte måle seg med en fotballfrue, men jeg syns jeg hører henne fnyse fra en eller annen sky. Jeg vet ingenting om onsdagsfølelsen til farmora mi, eller om hun noen gang kjente den. Men jeg vet at hun visste noe om de som slet for å leve hverdagene sine, og at hun hadde respekt for dem, at hun i utgangspunktet visste at vi var like mye verdt alle sammen, kvinne eller mann, rar eller smart. Og det er der kampen for likestilling og for likeverd begynner. Det er de helt enkle tingene som gjør at verden at fremover. Det skal ikke så mye til bestandig. Det har jeg tenkt mang en gang på vei hjem fra foreldremøtet med koppen i den ene hånda og resten av kaka i den andre. Det ene som skulle til på foreldremøtet var for eksempel at noen hadde møtt denne moren med respekt og forståelse da hun våget å reise seg og si at nå var hun så sliten at hun ikke visste om hun orket arrangere flere elevkvelder. At noen hadde sagt at «det er helt i orden», i stede for å si at «vi har da alle ansvar for barna vi har fått», eller «det har da aldri vært noe problem».

Jeg vet ikke hva annet jeg kan gjøre for å bli kvitt onsdagsfølelsen, eller at andre skal slippe akkurat den, enn å fortsette og fortelle at det er godt nok alt dette du får til, kjære mamma eller kjære kvinne, i hvilken livssituasjon du nå måtte være i. I tillegg vil jeg som sagt fortelle hva jeg syns er godt nok. Jeg vil skrelle av litt glasur av fasadene og riste støv av de verdiene som blir glemt eller gjemt i hverdagen i slitet etter å være denne superkvinnen som altså ikke finnes. Superkvinnen som finnes er hun som tør å være sårbar. Supermannen, han er også det, (sårbar altså).

Av Ingunn Dalan Vik, 46 år. Sykehusprest og sokneprest for tiden. Har alltid vært engasjert og involvert, både i politikk og kultur. Kommunestyremedlem for 3.perioden for SV. Medlem og leder for Norsk Kvinnelig Teolog Forening i flere perioder. Bor sammen med mine to barn på 10 og 14 år.

Post kommentar