eFuZOxEcrslNT93GI2gHyQ36fDZAcY0mzXE3-5Bv5gaw

Juletradisjoner under lupen

Et innlegg om kjønnsroller, tradisjoner og nye forsetter. I år skal jeg nemlig boikotte hele julestria som en del av mitt engasjement for et likestilt samfunn. Eller, neida. Kanskje ikke helt. Men litt.

Nå er det jul, og den magiske, glitrende, stille tiden er over oss. Det er tiden for stearinlys og fyr i peisen, julegaver, julemat og samvær med nære og kjære. Vi gleder oss til jul fordi det er det samme gode hvert år, musikken og filmene, julekortene og smakene. Tradisjon, familie og ro. Eller, det er i hvert fall dette vi gleder oss til og håper på hvert år, men så blir det jo sjelden helt sånn. I alle fall det med ro. Min erfaring er at desember er en vanvittig travel måned, med avslutninger, rapporter, eksamener og innspurt både her og der helt frem til lillejulaften. Og da er det i gang med pynt og matlaging og selskapeligheter over en lav sko i en uke fremover, før det er nytt semester og ny slankekur fra nyttår. Ja, ja jeg vet det egentlig heter livsstilsendring og ikke slankekur nå til dags, men la oss kalle en spade for en spade. Uansett, det er til og med noe sjarmerende og hyggelig med de brutte forventningene i seg selv som også føles godt, sånn som latteren rundt det skeive juletreet, de forsinka julekortene og pepperkakehuset som egentlig skulle bli et slott, men som endte opp som utedo. Dette er også en del av tradisjonene som skaper forventning, forutsigbarhet og trygghet. Det er nemlig dette som skapes når slekten ”skal følge slekters gang”, som det heter i sangen.

Selvfølgelig er det sånn at mennesker er forskjellige i sine forhold til tradisjoner. Noen elsker dem mens andre reiser til Syden og dropper hele greia. For noen kan jula være sørgelig og tung, med tap og brutte relasjoner i minnene som kommer frem når de stemningsfulle juletonene treffer rett i hjertet. Men ”folk flest”, som jeg selv i denne sammenhengen mener at jeg representerer, opplever tradisjoner som stort sett gode, som noe som skaper identitet, tilhørighet og stemning. Det er vel derfor vi holder på dem og viderefører dem til våre barn. Og den tryggheten som kommer med det er så god å føle på.

Jeg tenker at julen ikke er den beste tiden for å tenke nytt, sånn generelt. Vi tar frem kassen fra loftet med den gamle julepynten og fryder oss over det mens vi ser tilbake på gode minner. Samtidig vet vi jo at vi er avhengige av å tenke nye tanker for å utvikle oss. For å gå fremover. Og kanskje det er ting med det gamle som vi glemmer å se på med kritisk blikk, som nok fortjener det. Kanskje vil endringer, brudd, tap eller tilskudd i familien tvinge frem en ny måte å tenke på. Det kan være vondt, men likevel riktig. Jeg bare lurer: Er det sånn at den tryggheten vi søker og finner i tradisjonene til dels kan være med på å forklare hvorfor det er vanskelig å bryte med de gamle kjønnsrollemønstrene? For tradisjoner bærer vi med oss hele tiden, ikke bare til jul. Vi tenker ikke nødvendigvis så mye over det. Det blir bare så sterkt og tydelig i jula. Er gamle og snevre kjønnsroller en del av vår tradisjon, en del av vår trygghet, som gjør det så hardt å bryte med? Og vil det i så fall være en ide å utfordre gamle kjønnsrollemønstre, i hvert fall bitte litt, nå som det er jul? I år tenker jeg å fortelle hjemme at jeg ikke kommer til å vaske, ikke stryke og ikke bake. Sånn er det i grunn hvert år hos meg, hvis sant skal sies, men som regel tenker jeg at det er litt dumt at jeg er så dårlig på de tingene. I år skal jeg droppe det uten dårlig samvittighet, og heller med stolthet kalle det en del av mitt samfunnsansvar. Å boikotte maset og julestria blir mitt lille løft for en mer likestilt verden. Litt på tøys, men litt på alvor også. GOD JUL!

Post kommentar