Feministisk teori

Med en annen stemme

Den feministiske klassikeren Carol Gilligan skrev om kvinners moralske omsorgsorientering, om kvinners sensitivitet i relasjoner, om vektlegging av tilknytning framfor uavhengighet, og utfordret den ledende kapasiteten på barns moralske utvikling, Lawrence Kohlberg som hevdet at jenter ikke nådde like langt som gutter i sin moralske utvikling. Gjennom å lytte til jenter og kvinner formulerte Gilligan en ny teori om moralsk utvikling med relasjoner og omsorg i sentrum. Her reflekterer Gunhild Maria Hugdal over sitt møte med Gilligans tenkning.

Jeg husker godt første gang jeg som fersk phd-student kom over Carol Gilligans Med en annen stemme. Skrevet i 1982, det samme året som jeg ble født. Gilligan skriver om kvinners moralske omsorgsorientering, om kvinners sensitivitet i relasjon, om vektlegging av tilknytning framfor uavhengighet. Jeg husker motstanden min mot å sette kjønnsmerkelapper på det jeg mente (og fortsatt i stor grad mener) primært er individuelle forskjeller. Husker at jeg tenkte mitt, i forhold til at om disse forskjellene i moralsk orientering overhodet eksisterte, så var de i så fall sosialt konstruerte, og ikke uttrykk for biologi. Og at med den språklige vendingen innen forskningen, så var det bare å kassere Gilligan som avdanket forskjellsfeminist. Hennes prosjekt var dessuten kontraproduktivt. Jeg fryktet at hun med sin teori om kvinners vektlegging av omsorg og ansvar i relasjon, ville opprettholde, heller enn avskaffe, kvinners underordning. Jeg, som så mange andre, så farene ved å fremheve et ethos som vektla kvinners oppofrelse og dette omsorgsbaserte kvinneidealet som har potensiale til å være alt annet enn frigjørende. (Mye kan sies om både Gilligan, om reaksjonen på hennes teori og om debatten som fulgte. Men det skal jeg ikke gjøre her.)

Jeg husker at det å lese Gilligan for første gang fikk meg til å tenke på min egen mor. På min barndom med en mor som var hjemme – bakte brød og boller, hjalp til med lekser, tok oss med på turer, leste romaner og biografier (og delte gullkorn og sitater fra det hun leste med meg, som var eldst). På konfrontasjoner mellom oss søstrene – da var vi blitt eldre – og vår mor, der vi søstrene holdt beinhardt på at «jo, mor, du hadde et valg i den og den situasjonen». Mens min mor stod fast på sitt om at «nei, jeg hadde ikke noe reelt valg, for jeg måtte ta hensyn til behovene til den og den og den». Og jeg husker at jeg tenkte tilbake på alle mine formødre – på hvordan deres liv i så stor grad hadde vært styrt av de menneskene de hadde ansvar for, relasjonene de stod i, og dette kvinneidealet om den omsorgsfulle datteren/moren/svigerdatteren/søsteren/ektefellen.

Nå leser jeg Gilligan på nytt. Har tatt henne fram igjen – i dag på hjemmekontoret mitt, det vil si ved kjøkkenbordet. Jeg spiser et eple – og husker på at det er lenge siden dverghamsteren vår sist fikk frukt. Skjærer en bitteliten eplebit til Marshmallow. Og når jeg først er oppe og går, ser jeg at vannskåla til hunden som jeg passer for en kollega (som har en travel uke) er tom. Fyller den. Leser litt mer. Får det for meg at jeg bør tømme oppvaskmaskinen – det er egentlig yngstejenta sin oppgave, men jeg vet jo at hun har lekser som må gjøres når hun kommer hjem. Leser litt mer, tar noen notater, og husker på at et familiemedlem har en undersøkelse hos legen i dag. Sender en sms for å vise at jeg tenker på dem. Og setter meg ned for å lese mer Gilligan. Jobbe med doktoravhandlingen min – noe jeg tidvis opplever som et relativt egoistisk prosjekt. Hvordan vil det påvirke ungene mine at mamma de neste par årene skal få denne doktoravhandlingen i havn? Jeg har sett hvor hardt de jobber det siste året, kollegaene mine som sitter i innspurtsfasen. Samtidig er avhandlingen også et relasjonelt prosjekt, på sitt vis. Jeg føler ansvar overfor de som viste meg tillit ved å ansette meg, ansvar overfor respondentene mine som har vist meg tillit ved å stille til intervju. Ansvar overfor de som har forventninger til at min avhandling kan bidra positivt.

Har jeg husket å vaske treningstøyet til eldstejenta? Og jeg må svare den studenten på mail. Leser litt mer Gilligan, samt annen feministisk litteratur som kommenterer henne og bygger videre på, eventuelt kritiserer deler av, hennes teori om kvinners omsorgsmoral. Om hvordan kvinner måler seg selv på den omsorgen de gir, i hvilken grad de strekker til i relasjon. Jeg kjenner mange menn også, som er slik. Så det dreier seg ikke nødvendigvis om kjønn.

Det har gått et par år siden forrige gang jeg beskjeftiget meg med Gilligan. Man skulle tro at jeg i stor grad var den samme som for noen år tilbake. Men jeg merker at jeg leser henne med en annen ydmykhet nå – den er der fortsatt, ambivalensen og de kritiske innvendingene. Innvendinger som kan fungere så godt, teoretisk sett. Og i det virkelige liv? Jeg vet ikke, har få absolutte svar. Men jeg noen ting vet jeg, med sikkerhet: Jeg vil ta vare på de menneskene som livet har skjenket meg. Livet har lært meg at man i relasjon kan både miste seg selv, men også finne seg selv. At det jeg ikke klarer, det må mine nærmeste tåle. At det andre ikke klarer, det må jeg bære. At livene våre er innvevd i hverandre. At de fleste valg og prioriteringer har betydning ut over oss selv. Jeg spiser en gullerot, skjærer av nok en bit til Marshmallow. Han er heldig i dag – forhåpentligvis vil han leve lenge, til glede for yngstejenta. På vei til buret hans går jeg forbi speilet. Ser at jeg, for hver dag som går, blir mer lik mor, tante og bestemor. Nå har klokka blitt mye, og snart kommer mine to døtre hjem. I dag er jeg hjemme og kan ta imot dem.

Post kommentar