Kvinnesak

Kvinnesak i en ny tid

Nye tider krever at vi på nytt lytter til erfaringene, at vi på nytt stiller kritiske spørsmål til den normativiteten som blir tatt for gitt av både feminister og samfunnstopper. For den normativiteten som vi tar for gitt at er god, kan like fullt oppleves som dypt undertrykkende for våre døtre.

En ting har livet lært meg: Få svar er tidløse. De fleste svar og sannheter som vi finner og tar med oss videre, er opprinnelig kontekstuelle. De er basert på erfaringer som ble gjort av visse personer, i en viss situasjon, til en bestemt tid og på et bestemt sted. Nettopp derfor fungerte de også så bra, og dette gjorde at de ble tatt med videre og inn i en ny kontekst.

Helt fra jeg var liten har jeg vært opptatt av rett og galt – det gjelder vel sikkert for de fleste unger. Jeg vokste opp i et kristent miljø hvor slike spørsmål ble vektlagt i veldig stor grad. Og det var mye som var galt, for å si det sånn. Men jeg fikk med meg noe veldig verdifullt – et engasjement for etikk, og en sterk overbevisning om at de valg vi gjør i livet, betyr noe. Jeg fikk med meg en bevissthet om at det moralske er til stede i det meste.

Som ung student på Menighetsfakultetet ble jeg introdusert for feministisk teori. I mitt møte med feminismen var det noe jeg kjente igjen – en radikalitet, et engasjement, et moralsk alvor – som minnet meg om det jeg kom fra. Jeg fikk nytt språk for erfaringer og virkelighet, og nye perspektiver åpnet – og åpner fortsatt daglig– horisonten min. Og feminismen som moralsk krav – det var noe jeg kunne tilslutte meg helhjertet.

I min ungdoms søken etter det sanne, det gode og det livgivende, gjorde jeg opprør mot mye av den normativiteten som var blitt formidlet meg, både hjemme og på bedehuset. Det har nok bidratt til at jeg har jeg fått med meg en generell kritisk holdning til normativitet. Jeg har erfart at normativitet kan være dypt undertrykkende, invalidiserende, hemmende og begrensende når dogmene og levereglene blir viktigere enn mennesket selv og dets erfaringer.

Særlig frykter jeg nettopp den normativiteten som vi ikke tenker over at er nettopp dette, normativitet. Den normativiteten vi tar for gitt. Når normativiteten får status som Sannheten, vil den skjule seg for våre kritiske blikk. Dermed mister vi muligheten til bevisst å ta stilling til den, og reflektere over om den virkelig er god. Selvsagt vil det være slik at vi ikke kan ta bevisst stilling til alt mulig. Men normativitet fortjener kritisk belysning, det holder jeg fast på.

Hva slags normativitet vil mine døtre måtte ta oppgjør med, kjempe seg fri fra?
Lappen fra skolen kaller oss inn til ”utviklingssamtale”, og ikke ”foreldresamtale”, som det het da jeg var barn på 80- og 90-tallet. Puta på møbelbutikken som har påskriften ”Life is not about finding yourself. It is about creating yourself”, vitner om en normativitet som vektlegger stadig selvutvikling. Disse smakebitene er en del av større samfunnstrender –normative samfunnstrender som fremmer sterkt prestasjonspress og stadig selvutvikling i frihetens navn. Normativitet som vi i verste fall tar for gitt, og ikke stiller kritiske spørsmål til.

Feminismens svar på hva som er det gode liv, er heller ikke tidløse. Grunnen til at mange av feminismens svar i sin tid fungerte så godt, var at de tok kvinners virkelighet på alvor. I stedet for å vise til det som var opplest og vedtatt i samfunnet, ble den tilsynelatende nøytrale normativiteten kritisk belyst. Nye svar ble basert på, og var lydhøre overfor, ulike kvinners erfaringer.

Nå vokser det opp en nye generasjoner. De vokser opp i et landskap av normativitet som i stor grad er nytt og fremmed terreng. Om vi holder for hardt fast på tidligere svar og sannheter, om vi lar feminismens gamle svar få dogmestatus i en ny tid, vil vi ikke makte å møte denne virkeligheten på en adekvat måte. Erfaringer som vi kanskje ikke kan kjenne oss igjen i, som ikke er i samsvar med de svar feminismen en gang fant fram til og tok med seg videre, må tas på alvor. Nye tider krever at vi på nytt lytter til erfaringene, at vi på nytt stiller kritiske spørsmål til den normativiteten som blir tatt for gitt av både feminister og samfunnstopper. For den normativiteten som vi tar for gitt at er god, kan like fullt oppleves som dypt undertrykkende for våre døtre.

Post kommentar