suffragettes

Har feminisme et image-problem?

Etter at jeg hadde skrevet de første innleggene mine i Feministen, fikk jeg en del tilbakemeldinger fra venner og familie. Det har ikke akkurat stormet rundt meg sånn som det har gjort rundt Harald Eia og Linn Skåber i det siste, men altså, noen bemerkninger her og der har det jo vært. Og noe av det har fått meg til å tenke at feminisme i dag kanskje har et image-problem.

Vi lever i verden som nærmest styres av reklamefolk og strategiske kommunikatører for formidling av stil og troverdighet, og det hele er jo bare to-the-point-konsekvent, fabelaktig og politisk korrekt. Alt fra privat facebook-profil og egen klesstil, til store firmaer og strukturer- alt skal formidle et klokkeklart budskap som er så glattpolert at det er ugjennomtrengelig for både meningsmotstand og refleksjon. Det skal aller helst tiltale alle våre sanser og spres til hele folket. Da treffer det. Da får det likes og shares og da når det frem. Budskapet som er så treffende.

Feminisme er liksom ikke der. For det første er ikke feminisme assosiert med stil, det har jeg fått med meg. «Er du feminist? Du er jo ikke en usminka, sinna og halvfeit dame i fotformsko som hater menn og kompenserer med akademisk språk for å ha vært introvert og usikker hele livet». (Noe av det treffer meg kanskje bittelittegrann, men det er ikke poenget her). Altså, – kanskje ikke akkurat sånn formulert, men litt i den gata av tilbakemeldinger har jeg møtt når jeg har kommet «ut av skapet» som feminist. Inntrykket mitt er at feminisme rett og slett ikke er politisk korrekt, eller i beste fall bare litt kjedelig og utrendy.

Videre mangler feminisme et klokkeklart budskap som smeller i samvittigheten eller setter i gang tårekrana. Det er et stort meningsmangfold blant oss feminister. Et eksempel på det kan være den omdiskuterte pappapermisjonen. Det er flere feminister som mener at den bør utvides for å minimere de ødeleggende skjevhetene i omsorgen, og videre gi mer likestilling i arbeidslivet. Andre mener at å frata mor og baby tid med hverandre i begynnelsen, vil være et overtramp mot både kvinner og barn. Begge argumentene er i bunn og grunn feministisk motivert. De er begge argumenter som anerkjenner at det finnes noen ugreie strukturer som gjør at det oppstår en maktubalanse mellom menn og kvinner og som kvinner blir skadelidende av. Og det er det jeg forstår er kjernen i feminismen. Mitt ønske er at dette budskapet skal veie tungt nok i seg selv, være stilig nok og få nok likes og shares akkurat som det er. For det er ikke noe treffende jåleri utover akkurat det; at kvinner både her og i resten av verden må høres og ses og tas på alvor, akkurat slik som menn.

Da Harald Eia sist uke sa at menn søker anerkjennelse hos andre menn, bekreftet han det feministene hevder. Det er noen negative tendenser i samfunnet fortsatt som vi bør være oppmerksomme på og bekjempe. Og raskt etterpå kom det et svar i form av et ballespark fra Oppsal. «Men sånn kan vi jo ikke ha det» svarte Linn Skåber, og hele greia ble fremstilt som at de var dypt uenige med hverandre. Mens de begge to gjorde på hver sin måte et løft for feminismen.

Vår glattpolerte fremstilling av oss selv, gjennom stilfull garderobe og flotte facebook-profil, må tåle å assosieres med noe som kanskje ikke er like supertrendy til enhver tid. Rett og slett fordi det er viktig å si ifra. Og da må imaget vike, hvis det er det som skal til. Det gikk greit for Harald og Linn, de er fortsatt blant de kuleste i hele Norge, så da skal jeg tåle det jeg også.
Ragnhild portrett

Ragnhild Sørbotten er bosatt i Kristiansand. Hun er sosionom og har mastergrad i Religion, etikk og samfunn, og hun jobber som veileder i Stiftelsen Amathea.

Post kommentar