Hverdagssexisme

Harmløs hverdagsdiskriminering

Hurra for Norge! Vi kan skryte av å være et av verdens mest likestilte land. Her har vi krav på lik lønn for likt arbeid, det kjønnskvoteres og «kvinner oppfordres til å søke» kan leses i jobbutlysninger både titt og ofte. I tillegg tar far pappapermisjon og både støvsuger og lager mat. Og nåde den som truer abortloven – da går vi i tog, nesten alle som en! Sterke røster har ropt og blitt hørt, og kvinner er på fremmarsj i både næringsliv og akademia. Tjo hei hvor det går, det hele er jo så flott!

Så hvorfor er det da slik at kvinner fortsatt taper i forhold til lønn og lederstillinger? Hvorfor er det så vanskelig å bekjempe vold mot kvinner? Jeg tror at det handler om at kjønnsstereotypene og kjønnsrollene lever i beste velgående hos «folk flest», menneskene i hverdagslivene sine og i kulturen vi lever i. Deg og meg.

Våre tanker og holdninger kan ikke endres ved formuleringer i utlysningstekster og ytre lovbestemmelser alene. Likestilling er også en sak for den enkelte, i sin familie, i sitt hode og i sine relasjoner. Jeg tror det er der vi har den lengste veien igjen å gå.
Det er ok at datteren er en guttejente. Hun er ujålete, sporty og udramatisk. Det er kult! En jentegutt, derimot, kan sønnen være det? Og hva ville det i så fall innebære?
«Han kaster som ei jente. Han lukeparkerer som en kjerring. Grilling er mannfolkarbeid.»
Barna mine går på ungdomsskolen og jeg er høyt utdannet og frisk og rask. Likevel får jeg ofte spørsmålet «Hvor mye jobber du? Jobber du 100%?» Jeg vet at det er mange som jobber deltid, og det er ingenting i veien med spørsmålet i og for seg. Jeg føler meg ikke krenka. Men det påfallende er at mannen min, og andre menn jeg kjenner, aldri blir spurt om dette.
«Likestillingen har gått for langt», sier også noen. «Menn får ikke være menn lenger, og nå skal vel menn begynne å føde barn også snart, he-he!».

Dette er relativt harmløse hverdagseksempler, og det er ikke iøynefallende hvordan dette kan ses i sammenheng med vold og krenkelser. Likevel mener jeg at det er våre grunnleggende holdninger, som vi har og deler med andre, tydelig eller subtilt, som skaper grobunn for mer dramatiske utfall.

Dette er ikke ment å være en moralistisk pekefinger. Jeg er ikke noe bedre selv. Jeg sender som regel mannen min når tunge ting skal hentes, og har selv innredet barnerommene i huset. Sønnen har superhelter og blå gardiner, datteren har lysekrone og blondegardiner. Begge liker rommene sine. De er pene, kjønnsstereotypiske, harmløse rom. For vi er jo forskjellige, gutter og jenter. Om vi er født sånn eller blitt sånn vet jeg ikke. Men jeg er rimelig sikker på at menn ikke skal begynne å føde barn i nærmeste fremtid. Hvor grensene går mellom autentisitet og stereotypier, humor og diskriminering er ikke alltid lett å se. Engasjement for en bedre verden begynner uansett i holdninger. Holdninger formes og foredles i refleksjon og samtale. Så selv om vi ikke har klare svar og løsninger, la oss snakke om det likevel.

Når jeg føler meg utilstrekkelig har jeg en trøstetanke som går igjen: «Jeg er i det minste klar over at problemet er der. Det er første skrittet til å få løst det.»
Ragnhild portrett

Ragnhild Sørbotten er bosatt i Kristiansand. Hun er sosionom og har mastergrad i Religion, etikk og samfunn, og hun jobber som veileder i Stiftelsen Amathea.

Post kommentar